Selv om vi, som "bonden" så ganske riktig påpeker, har vært lykkelig forskånet fra uhell, tap og sorg i vår farmilie i lang tid, er det ingen tvil om at tapet av to av våre kjæreste den siste drøye måned gir en ekstra dimensjon av engstelse for at noe skal skje med flere av våre nære og kjære. Det er nok en følelse som vil avta med tiden og reduseres til kun den naturlige omsorgsfølelse man har for de man har en ekstra plass i hjertet til.
Men det er ingen tvil om at hjertet hamrer litt ekstra i brystet, da Tobias ble litt tufs i helgen. Han har ikke hatt særlig til matlyst og det vannet han drakk kom stort sett kommet opp igjen. Allmenntilstanden er allikevel tålelig god. For oss som kjenner ham har det vært tydelig at han har vært litt slapp, men med sin sedvanlige høye haleføring og glade purring. Han har ligget på mine føtter nettene igjennom, akkurat som han pleier å gjøre.
Så mor har holdt et lite ekstra øye med grågutten de siste dager, mens jeg forsøker å fortelle meg selv at det går faktisk an også for pelsvennene å være litt i ulage, uten at det nødvendigvis betyr at det er dags for å bryte fartsgrensen på vei til dyrlegen. Han er i stor grad like bekymringsløs og glad som han pleier og det hamrende hjertet begynner så smått å nærme seg normal rytme igjen.
Tobias slumrer på yndlingsplassen - i godstolen til far
Lavt under taket? Akkurat god nok plass.
Tobias fra sin utkikksplass oppå skapet på badet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar